Oppdrett av laks er en stor næring i Norge. Det er rundt 900 anlegg langs kysten og førstehåndsverdien av fisken er på 65 milliarder kroner. Næringen nyter godt av tung politisk støtte, bl.a. fordi den produserer store verdier i Distrikts-Norge. Oppdrett er også en næring med betydelige problemer knyttet til fiskehelse, forurensning, dyrevelferd og biologisk bærekraft. Det foregår omfattende forskning og utvikling på disse områdene, men situasjonen er på ingen måte under kontroll. Det politiske målet om en femdobling av produksjonen er foreløpig bare en utopi, eller rettere: Et skrekkscenario.

Situasjonen er så betent, og behovet for kontroll så stort, at næringen utøver et betydelig press mot kritikere i egne rekker, forskere og kontrollmyndighetene. Klassekampen har tatt opp det siste eksemplet på dette. Veterinær Aud Skrudland fra Averøy på Nordmøre er spesialinspektør i Mattilsynet og en av landets mest erfarne fiskehelseeksperter. Nylig holdt hun et foredrag som også ble referert i lokalavisa Tidens Krav. Hun sa bl.a. at næringen er blitt så enorm at faren for smitte og sykdom er for stor, og at “den biologiske grensen er nådd for lengst”.

Dette er synspunkter som deles av en lang rekke forskere og andre fagfolk. De bekreftes også av utviklingen i næringen: Produksjonen har stagnert på grunn av biologiske hindre som sykdom og lakselus. Likevel kastet lederne i bransjeorganisasjonene seg over Aud Skrudland. Sjømatbedriftenes adm. direktør, tidligere statsråd Robert Eriksen (FrP), sa han oppfattet Skrudlands uttalelser “som en obstruksjon av det vekstregimet som storting og regjering har vedtatt”. Mattilsynets øverste leder, Harald Gjein, falt raskt til fote med denne ansvarsfraskrivelsen: “Det er politikerne som til enhver tid bestemmer hvilket risikonivå som skal legges til grunn for vekst i næringen”. Nå råder munnkurven.

Denne saken handler ikke bare om laks. Fremfor alt viser den at ytrings- og forskningsfriheten er mer enn opphøyde prinsipper eller særrettigheter for intellektuelle. Disse frihetene er uunnværlige når det gjelder å undersøke og verifisere forhold av betydning for alle sider av samfunnet. Selvsagt bestemmer politikerne rammene for alle næringer, men det må skje på grunnlag av kunnskap og verdivalg. Da kan vi ikke sette munnkurv på erfarne fagfolk. Hvis ledelsen og eierne i sjømatnæringen ikke skjønner dette, er de kanskje best egnet for oppdrett av struts.