Overskriften er hentet fra den velrenommerte tyske ukeavisa «Die Zeit» som for noen uker siden hadde et hovedoppslag om oppdrettsfisk, først og fremst norsk laks. Artikkelen går særlig inn på hva som skjer i Brasil der soya til norsk laksefor dyrkes. Det blir dessuten skrevet mye om miljøgifter som foret inneholder og som gjenfinnes i norsk laks. Artikkelen er dårlig reklame for norsk oppdretts-industri og for nasjonen Norge. I den senere tid har det i norske medier kommet flere oppslag som bekrefter det som «Die Zeit» skriver om.
Hva er det som får en tysk storavis til å ofre så mye spalteplass på en næring som gjerne vil fremstå som produsent av«ren og sunn norsk mat»? Hva er det som gjør den norske oppdrettslaksen så farlig i global sammenheng?
Soya-laks og regnskog
Omlag 20% prosent av fiskefôret består av konsentrat av brasiliansk soya. Med unntak av den økologisk merkede fisken inneholder alle lakseprodukter i norske butikkhyller soya fra Brasil. Artikkelen beskriver rystende forhold i soya-områdene i Brasil med ulovlig avskoging, bruk av ulovlige sprøytemidler, soya dyrket på urfolks-territorier og på landområder gitt til jordløse. Småbønder som lever av å dyrke grønnsaker og frukt i nærheten av soya-plantasjene blir enten fordrevet eller drept. Noen går vakt om natta for å hindre at kone og barn blir drept av storbøndenes vakter. Bare i delstaten Mato Grosso er 22 000 småbønder fordrevet de siste årene og det er kjent at 207 miljøvernere ble drept i Brasil i fjor.
Forholdene som artikkelen beskriver dokumenteres av en fersk norsk rapport utarbeidet av Fremtiden i våre hender og Regnskogfondet. Her fremgår det at norske fôrprodusenter kjøper soya fra tre store firmaer i Brasil. Alle kobles til kjøp av soya via mellommenn, juksing med sertifikater for miljøvennlig produksjon og ulovlig avskoging. Importørene i Norge toer selvsagt sine hender og forsikrer at de har kontrakter med selskapene om å ivareta miljøet, men at det er vanskelig å kontrollere hele kjeden fra produsenter til oppkjøpere og eksportører. Og laksen må jo ha mat, så hvor skal soyaen skaffes fra om markedet i Brasil blir stengt? I Brasil er soyaprodukasjon så viktig økonomisk at få våger å stille kritiske spørsmål.
- Skretting-sjefen svarer: Ingen fôrprodusenter i Norge kjøper soya som produseres med de metodene som Die Zeit kritiserer.
Brasil har verdens største forbruk av sprøytemidler og soyabransjen står ansvarlig for nesten halvparten. De giftige sprøytemidlene fører til en rekke alvorlige helseplager for lokalbefolkningen. I tillegg siver sprøytemidler ut i elver og rammer mennesker, fisk og dyr som er avhengige av disse elvene for mat og drikke.
Etoxyquin
Laksen er ikke en ren plantespiser og fôret må tilsettes noe fiskemel og fiskeolje for at den ikke skal smake kylling. Fiskemelet importeres stort sett fra Sør-Amerika og tilsettes stoffet etoxyquin for at det ikke skal harskne og for at det ikke skal eksplodere under transporten. Etoxyquin er en antioxydant som opprinnelig ble utviklet for å uskadeliggjøre bomber. Stoffet er forbudt å bruke i EU med unntak for fiskefôr der det også vil bli forbudt i 2020. Det er et omdiskutert stoff som kan være farlig å bruke for mennesker og dyr. Norske fiskeri-forskningsmiljøer som domineres av oppdrettsbransjen, har forsøkt å tilsløre negative forskningsresultater, og forskere har blitt frosset ut av miljøet når de har presentert uønskede resultater. Dette er godt dokumentert i en artikkelserie i Morgenbladet.
Die Zeit fikk selv tak i prøver av laksefôr fra Skretting (norsk fôrprodusent) og fikk dem undersøkt. Etoxyquin ble funnet i høye konsentrasjoner i alle prøvene. I en av prøvene ble det funnet 80 ganger så høy konsentrasjon som den tillate grenseverdien for importert kjøtt.
Sæd-kvalitet og kostholdsråd
Som om dette ikke var nok, har EUs mat-tryggingsorgan, EFSA, kommet med en rapport som viser at “verdens farligste fisk” er enda farligere enn tidligere antatt. Rapporten handler om miljøgiftene dioksiner og dioksinlignende PBC. Dette er miljøgifter som finnes spesielt i fet fisk, de har lang nedbrytningstid og det vil ta flere hundre år før de forsvinner fra næringskjeden i naturen. Stoffene kan være kreftfremkallende og også svekke immunforsvaret. Det dokumenteres også at dioksiner skader sæd-kvaliteten hos menn noe som gjør at det kan bli født færre barn for fremtiden.
Rapporten fastslår at grensen for inntak av disse miljøgiftene har vært satt altfor høyt og bør for fremtiden være en sjuendedel av dagens grense. Dette betyr i klartekst at inntak av fet fisk som laks og kveite må reduseres. Helsedirektoratet har tidligere anbefalt oss å spise opptil 1,3 kilo laks ukentlig, dette må nå reduseres til ca 185 gram per uke hvis man bare spiser laks og hvis man følger EUs anbefalinger. Videre bør ikke gravide og ammende spise laks, det samme gjelder små barn. «Mat-myndighetene og folkehelseperspektivet er på kollisjonskurs når det gjelder hvor mye nordmenn bør spise av fet fisk», sier professor i miljøtoksikologi ved Universitetet i Bergen, Anders Goksøyr.
Dette er dramatisk for oppdretts-industrien som kan risikere at store markeder for oppdrettslaks forsvinner både innenlands og i verden for øvrig.
Dårlig rykte
Fra før har oppdrettsbransjen hatt et omdømme-problem langs kysten der anleggene ligger. Folk er godt kjent med de lokale skadevirkningene som oppdrett påfører naturen. Forsøpling av fjordene, skadevirkninger av luse-behandling, ødeleggelse av stammene av villaks og sjøørret og fortrengning av lokale fiskere fra deres vante fiskeplasser er gjengangere i media.
Når det i tillegg påvises at norsk laks fører til store miljøproblemer i Brasil og forskere i EU finner høye verdier av gifter i laksen, bør varsellampene lyse hos oppdretterne. Dette er en ventet utvikling, man har lenge vært kjent med problemene. Men så lenge pengene har flommet inn, har man latt være å investere i nye typer fôr og man har fortsatt med åpne merder. Heller ikke fiskerimyndighetene har vært pådrivere i den prosessen som burde ha funnet sted. Våre fiskeriministre har gjennom årene heller forsøkt å bagatellisere problemene og vært mere opptatt av stort volum i produksjonen av laks enn av bærekraftig produksjon både av fôr og oppdrettsfisk.
Denne unnfallenheten hos oppdrettere og myndigheten kan straffe seg i et globalt marked som blir mer og mer opptatt av ren og miljøriktig mat.
