Amazonas brenner, og regjeringen er i krisemøte om bompenger. Omtrent slik kan Norges klimapolitikk oppsummeres i 2019.
representerer også Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.
Å sende penger til bevaring av Regnskogen har vært en av Norges viktigste bidrag til klimakampen de siste årene. Det passet oss godt.
I stedet for å gjøre tungvinte, og potensielt upopulære, omlegginger av egen økonomi, har vi gått inn for å «redde klimaet der det er». Over 23 milliarder har vi investert i regnskogsatsingen.
Nå går deler av pengene bokstavelig talt opp i røyk.
Et lite land som Norge har lite å stille opp med mot større land som Brasil. Inntil videre har vi kuttet pengestrømmen.
Sjokkanklage om «apokalypse»-brannen
Men president Bolsonaros hånlige svar bør være en vekker for nordmenn: hvorfor skal Brasil la seg belære av et land som utvinner olje i Arktis og jakter på hval? Vi kan legge til side hvalfangsten (som Bolsonaro forsøkte å sverte med falske bilder), men når det kommer til oljeutvinning har han et smertefullt poeng.
Sett utenfra er det ikke godt å forklare hvorfor Norge ikke har et like stort moralsk ansvar for å la vår olje ligge, som Brasil har for å bevare Amazonas. Vi er et styrtrikt land som velger kortsiktig vinning framfor langsiktig trygghet og bærekraft for hele verden. Akkurat slik bønder i Brasil nå gjør, med den klimafornektende presidentens velsignelse.
Brasils skoger er et internasjonalt anliggende. Men vi må anerkjenne at vår oljeutvinning også er det. Våre bidrag til å produsere fossil energi, og vår forvaltning av noen av verdens rikeste fiskeområder, har konsekvenser for alle. Vi kan si at «vi har verdens reneste olje.»
Det er ikke sant. Vi kan påstå at «verden trenger vår olje», men da kan vel Brasil like suverent si at verden trenger deres soyabønner og biff?
Vi kan klage over hvor dyrt det er å omstille vår økonomi, men kan vi si det mens vi ser en fattig brasilianer i øynene?
«Men det er en forskjell på å brenne regnskog og å hente opp olje», kan du innvende. Og det har du rett i. Å utvinne mer olje er potensielt verre. Olje som brennes opp etter å ha vært ute av naturens sykluser i millioner av år, gir CO2-utslipp som aldri kan tas tilbake, og som kan påvirke klimaet i tusenvis av år.
Hvilken troverdighet har vi egentlig til å be land med stor fattigdom om å verne sine skoger når vi med vår ufattelige rikdom ikke vil verne våre havområder? Er ikke norske korallrev, fuglefjell og gyteområder like viktige å redde som Brasils regnskog?
Hvor troverdig er vårt miljøengasjement når Equinor investerer 15 milliarder i Brasils oljefelter? Eller så lenge Hydro produserer aluminium på bauksitt som er produsert ved å rasere jungel i Amazonas? Eller så lenge vårt landbruk og fiskeoppdrett er avhengig av soyaimport fra nedbrent regnskog? Eller så lenge vi fyller palmeolje fra tidligere jungelområder på tanken på bilene og flyene våre?
Den autoritære og kunnskapsfiendtlige president Bolsonaro har dessverre gode argumenter på hånden overfor Norge. Selv om de er presentert i vond tro.
Vår troverdighet er null. Og det er tragisk, for i følge forskerne har vi hverken råd til å utvinne all olje og gass som har funnet, eller å miste regnskogene.
Hvis regjeringen noensinne blir enige om bompenger, har de forhåpentligvis overskudd til å bidra i den internasjonale innsatsen for å redde Amazonas, som Frankrikes president Emmanuel Macron allerede har tatt til orde for.
Men i samme åndedrag er det på tide at Norge også rydder i eget reir.
