De siste ukene har store deler av verden lukket ned. Over 128 000 mennesker har i skrivende stund mistet livet, og mange lever i isolasjon. Samtidig står vi overfor en økonomisk krise.
Likevel sier zoologen Peter Bøckman til NRK at handelen med ville dyr ikke bør forbys, fordi den da «går under jorden». Dette er en påstand med mange svakheter.
Vi vet at covid-19 stammer fra handel med ville dyr på et såkalt våtmarked i Wuhan i Kina. Idet hele verden gradvis blir merket av viruset, som sannsynligvis har hoppet fra flaggermus til mennesker, er det viktig å tenke over hva vi påfører dyr og miljø, ikke bare konsekvensene denne handelen har for oss.
Argumentene for et forbud er moralske, men de handler også om hvordan forbud virker, eller ikke virker.
Tap av arter og menneskeliv
Kun 4 prosent av verdens pattedyr er ville dyr. Vi mennesker utgjør 36 prosent og resten er husdyr. De ville dyrene som skulle vært her, har vi tatt knekken på. Vi kan ikke fortsette å spise ville dyr, bruke dem som medisin, eller ha dem som kjæledyr.
Som mennesker er dyr individer med evne til å føle glede, sorg, angst og lidelse. Vi kan derfor sammenligne handelen med ville dyr med menneskehandel. Menneskehandel pågår i stort omfang, til tross for kriminalisering. At det foregår under jorden, gjør ikke at vi resignerer og sier at menneskehandel heller skal reguleres enn forbys.
Familievold foregår også i det skjulte, og er vanskelig å avdekke. Men det gjør selvfølgelig heller ikke at vi aksepterer den.
Mye av handelen med ville dyr er allerede «under jorden». Dyr selges både på det mørke og det åpne nettet, og under disk på markeder i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Handelen med ville dyr har generelt liten prioritet hos politi og tollmyndigheter. De har lite ressurser til dette, og det er også en aksept for handelen.
Hvis all handel med ville dyr var forbudt, ville det være langt enklere for kontrollmyndigheter å håndheve. Da vil det ikke være noen tvil om et dyr eller produkter av dem er lovlige eller ulovlige å omsette.
Handelen med ville dyr er et onde som medfører tap av arter og biologisk mangfold, ødelagte økosystemer og milliarder av ødelagte dyreliv. Og i dagens situasjon, til tap av menneskeliv, økt familievold, stengte samfunn, betydelige økonomiske tap og store sosiale problemer.
Utryddes i stillhet
Et slikt onde kan ikke løses ved regulering og kun delvis kriminalisering, som er situasjonen i dag. Noen handlinger er av en slik karakter at de må kriminaliseres, fordi de medfører kolossal lidelse og død, som handelen med ville dyr.
Mye handel med ville dyr er allerede forbudt. Det gjelder arter som er kritisk truet, og som derfor er fredet fra jakt og handel. Den såkalte Washington-konvensjonen har siden 1975 regulert eller forbudt handelen med truede arter av planter og dyr, avhengig av grad av trussel.
Ville dyr og planter ses som ressurser, særlig for fattige land. Målet med konvensjonen er å forhindre utryddelse. Logikken er at en art kan handles med inntil den er truet, hvorpå den får en større grad av beskyttelse. Det hender man greier å sikre en art etter at den har vært listet som truet, slik at handelen med arten kan settes i gang igjen, men stort sett går det den andre veien.
Mange arter listes aldri, fordi ingen har bekymret seg for dem. De utryddes i stillhet.
Samlere følger prioriteringene i konvensjonen, som gjelder i 183 medlemsland (inkludert EU). Når en art får beskyttelse som truet, er dette et signal til samlere som er ute etter sjeldne arter om å sende sin bestilling, for å få det siste eksemplaret. Kritisk truede arter kan få en enorm verdi.
Man kan ikke forhindre at samlere kjøper dyr av sjeldne arter, men man kan forhindre at de får kunnskap om når en art blir kritisk truet og dermed mer attraktiv, ved å avvikle konvensjonen og heller forby all handel.
Må kriminaliseres
Det at handelen med ville dyr er regulert, ikke kriminalisert, medfører at man får parallelle legale og illegale markeder, som muliggjør hvitvasking av ulovlige dyr. For eksempel kan man si at et dyr tilhører en art som foreløpig ikke har beskyttelse som truet, hvilket gjør at handel ikke er ulovlig.
Man kan farge papegøyers fjær, som i en nylig sak i Nederland, man kan forfalske dokumentene som skal følge dyret og man kan si man har færre dyr enn man har, som av akvariefisk som sendes verden rundt i store antall.
Det ville vært færre kunder og færre forhandlere hvis handelen med ville dyr var helt forbudt. Lov og straff er normdannende instrumenter vi har i samfunnet, som forteller borgerne hva som er rett og galt. Når handelen er regulert, ikke kriminalisert, sender det et sterkt signal om at denne virksomheten er legitim og moralsk forsvarlig. Det legger også grunnlaget for å bruke ville dyr som medisin, å spise dem fordi de er «eksotisk mat», eller fordi det gir status.
Norge bør lede an
Lovligheten fører til at dette ondet kan spre seg fra de landene der det er vanlig, til flere land. F.eks. er det beslaglagt leopardpiller som brukes i tradisjonell asiatisk medisin i Norge. Et forbud medfører mindre press på truede arter, ikke mer.
Mens avskogingen i verden fortsetter og dyrene taper sine habitater, gjør stadig flere mennesker seg avhengig av såkalt «bushmeat», dvs. ville dyr som jaktes på som mat. Disse menneskene må få hjelp til å skaffe seg alternativer. Håndhevelse av et totalforbud må prioriteres.
Verdenssamfunnet må gå sammen om dette, og Norge bør lede an.
Vi lever i dag med covid-19, som en konsekvens av handelen med ville dyr. Dyr lider, mennesker lider, og dyrearter utryddes. Hvis vi vil unngå slik lidelse, tap av biologisk mangfold og lignende pandemier i fremtiden, må all handel med ville dyr forbys og håndheving av forbudet prioriteres.
