Klimastreiken: – Hvorfor støtter ikke lærerne ungdommene?

For de klimastreikende elevene må det være en skuffelse at knapt noen av lærerne som snakker så pent om politisk aktivisme i samfunnsfag vil støtte dem. Derfor gjør jeg det nå: Jeg støtter dere av hele mitt hjerte. Forhåpentlig er vi flere!

I morgen samles norsk skoleungdom til skolestreik for klimaet. De er inspirert av Greta Thunberg, som skolestreiket for å sette klima på agendaen i Riksdagsvalget i 2018. Siden har Thunberg talt i Europarådet, på klimakonferansen i Polen, og i World Economic Forum i Davos. Hun har blitt en sekstenåring vi voksne ikke har noe annet valg enn å lytte til.

I Norge har debatten om skolestreiken handlet om fraværsføring og forvitring av demokratiet, men knapt nok om klima. Nedlatende godtkjøpstanker har sittet løst. Ungdommen skal innordne seg.

Med noen få unntak er det bare ungdommen som har maktet å holde fokus i debatten: Klimakatastrofen er en eksistensiell trussel. Menneskeheten står overfor en katastrofe på linje med en verdenskrig. Fremtiden er truet.

De som har glimret med sitt fravær (!) i debatten er lærerne.

Parallellen mellom skolestreikerne og andre protestbevegelser er påfallende. Om ikke den personlige risikoen til Greta Thunberg er like høy som risikoen Martin Luther King tok, er saken viktig og rettferdig, og troverdigheten til ungdommen er stor. De kan påvirke historiens gang.

Det blir sagt at innsatsen som vil kreves for å møte klimaendringene, tilsvarer innsatsen som måtte til for å avskaffe slaveriet. Enorme summer gikk med til å kompensere slaveeiere, og legge lønnsutgifter til i vareproduksjonen. 100 år senere gikk Martin Luther King til kamp mot segregering. Fortsatt er USA gjennomsyret av rasisme.

Jeg slutter meg til de som mener at klimakampen er en kamp i denne størrelsesordenen.

Jeg er derimot ikke blant dem som mener at skolen burde ha lagt til rette for streiken, selv om det nok hadde vært mulig innenfor dagens regelverk.

Tvert imot mener jeg at streikevåpenets moralske kraft ligger i at de streikende tar en personlig risiko og kjemper en rettferdig kamp. De står opp for det de mener er rett, mot overmakten. En toppstyrt tilrettelegging ville frata streiken kraft og legitimitet.

Dette er de unges kamp. Det er de som har troverdigheten. De unge har ennå ikke ansvaret for den verdenen vi bor i.

At skolen ikke skal tilrettelegge for streiken, betyr ikke at ikke vi lærere som enkeltmennesker kan støtte dem. Etter min mening bør vi det.

Jeg vil ikke svartmale. Jeg er sikker på at det foregår mange interessante samtaler om klima rundt om i norske klasserom. Det er ikke sånn at lærerne ikke kan noe om dette, eller ikke bryr seg.

Jeg tror mange gjør den feilslutningen å blande sammen klimaengasjement med politisk ideologi. Frykter vi lærere å bli tatt til inntekt for et politisk ståsted, hvis vi støtter elevene?

Menneskeskapte klimaforandringer er ikke politikk, det er lærdommen av historiens største forskningsarbeid. Elevene har tatt kunnskapen til seg, akkurat som skolen kan forvente. Elevene som streiker krever at politikerne lager en politikk som møter utfordringene klimakunnskapen forteller oss om, ikke vrir seg unna i enda flere politiske unnamanøvre.

For å si det enkelt: Elevene forteller videre det de har lært i naturfagstimen: Enten handler vi nå, eller så havner vi en situasjon hvor den globale oppvarmingen har kommet ut av kontroll.

Lærerne vet selvfølgelig dette. Likevel holder de tyst.

Malkenes-saken spøker i bakhodet, hvor Simon Malkenes ble utsatt for en hekseprosess etter å ha fortalt om forholdene ved skolen sin. Det samme gjør rapportene om hvordan ansatte i offentlig sektor både opplever å ha, og faktisk har, mindre ytringsfrihet enn for bare noen få år siden.

Er vi redde for illsinte telefoner fra foreldre som er uenige med oss? Er vi redde for å bli kalt inn på teppet til rektor, anklaget for å ha oppfordret til skulk?

Burde ikke vi også våge noe i den situasjonen vi er i nå?

For elevene må det uansett være en skuffelse at knapt noen av lærerne som snakker så pent om politisk aktivisme i samfunnsfag er å høre nå. Ingen som lærer dem om segregering og Martin Luther King i historietimen, har lagt ut på marsjen sammen med dem. Ingen som forklarer dem om drivhuseffekt og klimaforskningens grusomme prediksjoner, vil støtte dem i avisa.

Derfor gjør jeg det nå. Jeg er stolt av dere som streiker for klimaet. Dere er blant det beste norsk skole har å by på. Jeg støtter dere av hele mitt hjerte. Forhåpentlig er vi flere.