LOS ANGELES (Nettavisen): At verden har en utfordring når det gjelder klimaendringer, er det ingen tvil om. Eksperter har kommet med en rekke advarsler om at noe må gjøres, og helst så fort som mulig.

Og selv om klimakrisen er noe folk generelt blir mer og mer bevisst på, er det noen som lever med det mer enn andre, nemlig klimaforskerne. Og de sliter, skriver Mother Jones.

– Dyp sorg og angst

I en lang artikkel med navnet «It’s the End of the World as They Know It» har det amerikanske magasinet satt fokus på hva det å daglig jobbe med klimaendringer gjør med den mentale helsen.

Klimaforskere må ofte se at selv om det blir gitt advarsel etter advarsel om alvorlige konsekvenser, er det lite store ting som skjer. Ofte skyldes det økonomiske eller politiske motiv. I tillegg blir forskerne av og til møtt med skepsis fra folk som rett og slett ikke tror på vitenskapen.

LES OGSÅ

Klimakrisen fører til angst hos enkelte unge

Klimaforskere har i flere tiår hatt data som tilsier at verden kan gå mot en katastrofe, men blir knapt hørt. Nå er flere åpne om at det går ut over psyken til de som jobber med det.

– Det er en dyp sorg og angst over hva som går tapt, fulgt av sinne over den pågående politiske passiviteten, og til slutt et håp om at vi faktisk kan løse denne utfordringen, sier produsent Christine Arena. Hun står bak dokumentaren «Let Science Speak», der forskere snakker ut om forsøk på å tie eller betvile vitenskap.

– Det er definitivt tårer og skjelvende stemmer. De vet den tunge sannheten, at de er på frontlinjen når det gjelder å håndtere frykten, sinnet og kanskje også panikken resten av oss etter hvert må håndtere, sier Arena til Mother Jones.

Trump var dråpen

Kim Cobb er klimaforsker ved Georgia Tech. Hun forteller at hun virkelig fikk kjenne det da Donald Trump ble valgt til president.

Cobb jobbet på den tiden ved et korallrev ved Christmas Island, og hadde de siste årene sett 85 prosent av korallsystemet ved øya forsvinne som følge av stigende havtemperaturer. Da valgdagen i 2016 var over, fikk hun sjokk.

– Jeg var sikker på at Washington ville handle når det gjelder klimaendringer, og gjøre det snart. Da Trump ble valgt, krasjet alt sammen, sier Kobb til Mother Jones.

Trump har flere ganger uttalt at han er usikker på om klimaendringene er menneskeskapte, og han har blant annet trukket USA ut av Paris-avtalen. Trump og hans regjering har også jobbet for å fjerne klimatiltak og andre reguleringer som skal beskytte miljøet.

Da Cobb kom tilbake til USA, opplevde hun det hun selv kaller en akutt mental krise. Hun klarte knapt å komme seg ut av senga og hun kunne plutselig begynne å gråte. Hun var besatt av tanken om at USAs myndigheter ikke ville gjøre gode klimatiltak og konfrontere klimatrusselen.

– Jeg kunne ikke se en vei videre. Min største tanke var hvordan landet mitt kunne gjøre dette? Jeg måtte innse det faktum at det var en stor flodbølge med mennesker som ikke bryr seg om klimaendringer og setter personlig interesser foran mengden med vitenskapelig informasjon som jeg har bidratt til, sier Cobb, som slet med depresjonen i mange uker.

I en australsk studie om klimaforskere fra 2017, kom det fram at daglig kontakt med problemstillingen førte til angst blant forskere, noe som ble forverret av vanskeligheter med å beskytte hodet fra det tunge temaet på fritiden. Klimaforskerne brukte ofte psykologiske metoder for å distansere seg selv fra følelsene rundt klimakrisen.

Magasinet Mother Jones sammenligner klimaforskernes utfordring med Sarah Connors i Terminator-filmene. Connor vet at en katastrofe nærmer seg, men sliter med å fungere i en verden som ikke skjønner hva som kommer og som ignorerer advarslene fra dem som vet det.

– Begynte å gråte

Forsker Peter Kalmus studerte astrofysikk i omtrent et tiår, før han etter hvert gikk over til å bli klimaforsker. Han merket raskt at det var stor forskjell på hvordan de to arbeidene påvirket ham.

LES OGSÅ

Regjeringen tjener milliarder på karbonkvotesalg

– Jeg tenker alltid på klimaendringer. Det kan være en byrde, sier han til Mother Jones.

– Når venner snakker om å fly på ferie, føler jeg meg alltid tvunget til å poengtere de store karbonkostnadene ved å fly. Jeg skulle gjerne tatt en ferie fra å tenke på det, men jeg er ikke sikker på om det er psykisk mulig, fortsetter Kalmus.

Da de kraftige skogbrannene stod på i California i fjor høst, ble Kalmus irritert fordi koblingen mellom naturkatastrofer og klimaendringer ikke var den store saken i mediebildet.

I likhet med andre klimaforskere, opplever også Peter Kalmus perioder med sorg. Forskeren husker godt en gang han skulle ringe sin lokale representant i Kongressen for å gi støtte til et klimavennlig lovforslag.

– Jeg forklarte en i staben hvorfor det var så viktig, og så begynte jeg å gråte. For meg kommer sorgen uventet, forteller Kalmus.

Mange forskere sliter

Mother Jones har snakket med en rekke forskere som forteller om lignende opplevelser. En sier hun daglig føler på tung sorg på grunn av skalaen på krisen som kommer til å komme, og fordi hun føler hun gjør alt hun kan uten at det er nok.

En annen forteller at hun ikke er deprimert, men sint hele tiden. En meteorolog sier han sover dårlig nesten hver natt på grunn av klimatrusselen. En annen forsker forteller at hun og partneren for noen år siden bestemte seg for å ikke få barn på grunn av frykt for å bidra til klimakrisen.

LES OGSÅ

Latterlig billig å kjøpe seg fri for «flyskam» på utenlandsreiser

Noen forskere forteller at når de konkret jobber med prosjekter som kan utgjøre en forskjell, letter det på noe av frustrasjonen og sinnet som følger med tematikken. En annen forsker forteller at hun blir veldig frustrert av mennesker som sier at de bryr seg, men ikke gjøre noe meningsfullt med det.

– Det er da jeg får lyst til å riste folk og spørre: «Er du klar over hvor lite tid vi har?» sier forskeren.

– Unikt traume

Renee Lertzman beskriver seg selv som en klimapsykolog. Hun har skrevet bok om miljømelankoli, et uttrykk hun definerer som en gjennomgripende tilstand som plager mennesker som har blitt overveldet av miljøutfordringene de møter.

Hun sier til magasinet Mother Jones at klimaforskere er i en vanskelig posisjon.

– De må håndtere surrealismen med å vite hva vi vet og leve i et samfunn som velger å ikke vite, eller ikke ønsker å vite. For dem er det utrolig vanskelig å befinne seg i en rolle de ikke har bedt om. De valgte ikke å plutselig være i midten av en blanding av et politisk, kulturelt og sosialt traume, sier Lertzman.

– Klimaendringer har sin egen unike traume. De handler om menneskelig eksistens. Klimaforskere har å gjøre med det vi ikke ønsker å håndtere, ikke bare trusselen mot planeten vår, men også konsekvensene av våre egne handlinger, fortsetter miljøpsykologen.

Kort tid etter at Donald Trump ble valgt til president, valgte forsker Kim Cobb å ta klimagrep i sitt eget liv. Hun gikk med barna sine til skolen to ganger i uka, og begynte å sykle til jobb. Hun installerte solcellepanel på taket, og ble vegetarianer.

I tillegg begynte hun å snakke om følelsene sine da hun hadde vitenskapelige presentasjoner, noe som er uvanlig i forskningsmiljøet. Cobb mener at det må til for at folk skal kunne relatere seg til det hun prøver å si.

– Vi kan ikke bare si at de skal lese en rapport. Vi må si at vitenskapen forteller oss at det ikke er for sent, men vi må jobbe hardt hver dag, sammen, for å utgjøre en forskjell. Og se her, jeg elsker mitt lavkarbon-liv, sier Cobb.

– Vil kommer til å bli sunnere og gladere hvis vi gjør dette. Vi du bli med meg og millioner av andre som bygger en bærekraftig verden? Du trenger ikke å vite hvor vi ender opp, du trenger bare å vite hvor vi er på vei.