Vi kjører mot stupet. Veldig fort. Ved rattet sitter du, statsminister Erna Solberg, sammen med administrerende direktør i Norsk olje og gass Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og mange andre av verdens ledere.
Jeg er 19 år og har hele livet foran meg, men likevel er jeg alvorlig bekymret og redd for fremtiden. Det ser så mørkt ut. Du, Erna, er vår folkevalgte leder. Du bestemmer. Du er sjåføren, og det er du som kan bestemme når vi skal bremse og om vi i det hele tatt rekker å stoppe. Foreløpig ligger vi dårlig an.
Desperasjon
Jeg har lest Gert Nygårdshaugs økotrilogi. Bøkene er fiksjon, men Nygårdshaug skriver på mange måter om vår virkelighet. Han skriver brutalt og ærlig om hvordan menneskets egoisme gasser på utfor stupet.
Mino vokser opp i regnskogen, og som barn blir han utsatt for amerikanernes slakt av urbefolkning og naturmangfold. Mino preges selvfølgelig av dette og ender opp som økoterrorist. En bakmann for store terrorangrep rettet mot dem han mener er skyld i ødeleggelsene på Jorden.
Det jeg kanskje fant mest urovekkende da jeg leste, er hvordan jeg forstår Mino. Ikke handlingene, men desperasjonen. Hva gjør man når verdens ledere svikter og ingenting nytter?
Tiår med demonstrasjoner
Som aktiv i miljøbevegelsen har jeg vært med på mye. Det har gått flere år siden jeg begynte å engasjere meg, og miljøkampen pågikk naturligvis lenge før min tid. Tilsammen blir dette flere tiår med leserinnlegg, bannerdropp, debatter, demonstrasjoner, kamprop og sanger. Pluss noe sivil ulydighet, selvsagt.
Jeg vet at det har vært små seiere underveis: noe internasjonal enighet, litt økt oppslutning, sårbare områder (midlertidig!) beskyttet mot oljeboring. Vi har mer kunnskap nå enn før, og noen har større vilje til å endre kursen. Nesten alle vet at vi må bremse, men likevel – hva er det jeg ser rundt meg?
Isen smelter, havet stiger, fisken dør, mennesker sulter, artene utryddes, økosystemer kollapser. Vi ødelegger Jorden! Fortsetter vi som nå, går vi en ødelagt fremtid i møte med kaos, klimaflyktninger og økoterrorisme?
Har det noe å si?
Jeg spør meg selv: Gjorde det egentlig en forskjell med alle leserinnleggene og demonstrasjonene? Hva nytter det med aktivisme når dere som bestemmer, ikke lytter? Når dere ikke gjør noe, når dere svikter, hva gjør vi da? Gjør man da som Mino? Og hvem er i så fall ansvarlig?
Jeg tror ikke dere skjønner alvoret. Vår verden dør mens dere sitter og ser på og lar det skje. Tiden for nøling og unnskyldninger er forbi for lengst. Verden faller fra hverandre. Jeg roper og roper (nå igjen!), og håper dere vil høre denne gangen: BREMS!
Jenny Jæger er medlem av Natur og Ungdom.
